Endelig kom svaret jeg har ventet så lenge på! Resultatet av anatomieksamen ble altså A! Ahh for en lykke! Utrolig tilfredsstillende å få uttelling for hard jobbing! (Kan jo nevne at strykprosenten på denne eksamen var på 28%...)
Nå feirer jeg med champagnebrus og håndball!
Jeg har i flere år nå hatt en sak gående i pasientskadenemda. Dvs. Jeg har sendt et par brev på to år, resten er «saksbehandlingstid». Jeg klaget på behandlingen jeg fikk ved et psykiatrisk behandlingshjem for ungdom fra 1996-1999. Nå har jeg endelig fått endelig avslag på erstatningskravet mitt. Jeg sier endelig fordi jeg etter det første svaret jeg fikk nok egentlig skjønte at dette tok de ikke serriøst og dette var en kamp jeg aldri ville «vinne». Jeg gikk en stund i meg selv før jeg klaget på avslaget. Var dette virkelig et slag i trynet jeg hadde lyst på? Ikke bare en gang men to? Antakelig burde jeg gitt meg, men av mangel på høyere intelligens og evne til å bare la ting ligge så klaget jeg.
Så hva er det egentlig jeg klager på? Kanskje klager jeg bare på min egen smerte? Mitt eget lille helvete som jeg måtte leve i så alt for lenge? Eller kanskje ting kunne vært gjort bedre? Eller kanskje det til og med ble gjort alvorlige feil i behandlingen jeg fikk.... Nå har en nemnd med en hel haug med folk med mye høyere utdanning enn meg akuratt avgjort at det ikke er begått noen feil i behandlingen av meg. Da må de kanskje ha rett? Må jeg ta ubehaget og de psykiske smertene mine, svelge dem og lære meg og leve med dem? Må jeg gi meg nå?
Hvorfor er dette egentlig så vanskelig å akseptere? Det er vel noe med at dette er mitt liv og min smerte, jeg skulle ønske jeg fikk annerkjennelse for at det var forferdelig vondt og at det ikke var riktig! Jeg skulle aldri ha blitt behandlet som jeg ble, det var skadelig... veldig skadelig... Jeg har fått ødelagt forferdelig mange år av livet mitt. Nemnda konkluderer: «pasientens psykiske plager mest sannsynlig ikke skyldes behandlingen, men at disse mest sannsynlig skyldes hennes opprinnelige symptomatologi og den regressive nevroseutvikling.» Det høres jo veldig koselig ut? Altså jeg mener... koselig for dem som var ansvarlige for denne behandlingen. De fikk jo inn et barn som allerede hadde store psykiske plager, de kunne vel ikke noe for at jeg bare ble sykere og sykere? Det er jo veldig koselig hvis man kan legge ansvaret for om pasienten blir bedre eller dårligere rett og slett hos nettopp pasienten?
Denne avdelingen skulle behandle psykisk syke ungdommer. Allikevel er det ingen punkter i jorunalen som tar for seg pasientens diagnose eller i det heletatt omtaler meg som pasient. Kanskje er ikke det helt heldig? Under «Beskrivelse av ungdommens problematikk» står dette:
Ikke så veldig syk kanskje? Bare en ungdom med adferdsproblemer? En ungdom som trenger noen å snakke med, og som har et stort oppmerksomhets behov? Hvordan skal vi behandle det da? Det var jo akuratt denne regressive utviklingen «nemda» snakket om? Jeg er faktisk ikke helt sikker på hva de oppfatter som regressivt her. Kanskje at jeg hadde et stort behov for oppmerksomhet? Stortsett var avdelingen veldig opptatt av at jeg skulle ha mindre ansvar selv. De skulle sette rammer og sørge for en «aldersadekvat» utvikling, ettersom de mente jeg hadde måttet ta for mye ansvar hjemme. Avdelingen var veldig opptatt av angst-anfallene mine samtidig som de forsøkte å unngå at jeg skulle oppdage at de var veldig opptatt av angst-anfallene mine. De skulle endre «adferden» min ved å ignorere meg. For de uinnvidde omtales regresjon i psykologiboka mi på denne måten:
«Vi prøver ut forskjellige måter å mestre situasjonen på når vi utsettes for stress. Men når vi ikke føler at mestringsstrategiene våre hjelper, kan vi i en følelse av hjelpeløshet forsøke metoder som tidligere har vist seg å være vellykket.» ( Håkonsen 2010, s. 282)
«Regresjon er ofte et uttrykk for alvorlige psykiske belastninger, og er derfor et signal om at personen har vansker med å takle den angsten som stress-situasjonen medfører» ( Håkonsen 2010, s. 282)
Nå har jeg ingen som helst utdanning innen psykologi, eller noe annet for den saks skyld, bortsett fra noen skarve måneder på sykepleien. Men siden nå dette er mitt liv og min behandling så drister jeg meg likevel til en påstand: Behandlingen gikk ut på å hindre regressiv utvikling ved at jeg skulle erfare at jeg ikke kunne få omsorg når jeg var redd og hadde angst-anfall eller når jeg hadde fysiske smerter (psykosomatiske), men at jeg heller skulle erfare at det var andre måter jeg kunne få omsorg på. Så når jeg hadde så kraftig angst, eller så stort behov for omsorg at jeg fikk et angst-anfall så behandlingen slik ut:
Jeg skulle «ansvarliggjøres» altså ta ansvar for mine egene anfall ved gå ut av «miljøet» og ned på rommet mitt der jeg skulle være alene, mens de gikk litt «til og fra» til jeg mistet bevisstheten da skulle de bare sitte utenfor døren. Dette er i følge nemda «i henhold til gjeldende retningslinjer»
Jeg har ikke funnet noen retningslinjer for behandling av angst hos barn og unge som gjalt før 1999, og det nærmeste jeg finner er retningslinjer for behandling av voksne som kom ut i 1999-2000. Dette var noe jeg klaget på da jeg klaget på Norsk pasientskadeerstatnings avslag, men nemda tok ikke opp dette heller i svaret sitt. Så jeg blir visst nødt til å akseptere at de forholder seg til retningslinjer som rett og slett ikke finnes. For dem som lurer så ligger retningslinjene for behandling av angst hos voksne her: http://www.helsetilsynet.no/upload/Publikasjoner/utredningsserien/angstlidelser_utredning_behandling_ik-2694.pdf
Jeg synes jo det er litt spennende at de anbefaler fysisk aktivitet. Da jeg var liten var jeg ekstremt aktiv. Jeg gikk eller syklet ofte en tur når jeg var «urolig». Jeg vil tro de fleste kan kjenne seg igjen i at når man får dårlige nyheter, er deprimerte eller kanskje gruer seg til eksamen? Så vil man kjøre seg en tur, stikke og shoppe til Visaen sier stopp, snekre litt, spille høy musikk eller kanskje kanskje til og med drikke sorgene vekk? Alt bare for å unngå å kjenne på følelsene som var der i utgangspunktet og som man helst vil slippe unna litt. Så mens personalet mente jeg trengte «rammer» når jeg ba om å få gå meg en tur og så på det at jeg fikk et angst anfall når jeg ikke fikk det som jeg ville som et tegn på at jeg manipulerte dem, så var det kanskje bare normale reaksjoner på at jeg var utsatt for et psykisk stress som jeg ikke håndterte?
Avdelingen fortsatte med å ignorere «negativ adferd»:
Så mens angst-anfallene sakte forsvant ble de psykosomatiske symptomene mine mye kraftigere. Jeg synes denne setningen oppsummerer konsekvensen av det ganske godt:
Det er vel dette de kaller resignasjon? Etterhvert startet jeg også å skade meg selv. Personalet forsøkte å fjerne skarpe gjenstander, noe som bare økte min desperasjon. Hver gang jeg fant en måte å håndtere smerten min på ble den tatt fra meg. Jeg tok noen overdoser med medikamenter.
Overdosene ble oversett som alt annet. Jeg ble liggende alene på rommet mitt og kaste opp hele natten. Nattevakten sov søtt mens nabo pasienter kom inn og trøstet meg litt. Sakte men sikkert forsvant følelsene mine. De var for voldsomme til at jeg klarte å håndtere dem og jeg fikk ingen hjelp til å håndtere dem, dermed ble de bare borte. Tilbake sto bare tomheten, uroen, kaoset og desperasjonen. Det var ikke lenger ord det var bare en konstant følelse av ubehag og smerte. De psykosomatiske smertene mine forsvant også.
Under der et sted vokste det fram et enormt sinne. Et sinne som siden den gang har skremt meg. Ved små motganger eller andre ting som vekker gamle følelser fosser det opp som en vulkan og gir seg utslag i voldsomme «bilder» og «videosnutter» som flakker for øynene mine.
Takk og lov at jeg endelig har fått en behandling som har hjulpet meg! Eksponeringsterapi eller BET (Basal Eksponerings Terapi) sånn at jeg nå kan gå videre. Nå kan jeg kjenne følelsene mine igjen og det må være et godt utgangspunkt for å endelig kunne nyttegjøre meg traumeterapi sånn at jeg kan ta tilbake livet mitt.
Så hvorfor skriver jeg dette? Hvorfor er jeg fortsatt ikke «ferdig» med fortiden min? Jeg tror det rett og slett er fordi det ikke føles som fortid enda. Jeg vet at det ikke er livet mitt nå, men allikevel er fortiden min en alt for stor del av nåtiden. Her kommer jeg med min lille «utblåsning» til alle som gidder å lese dette usannsynelig lange innlegget.
Og til slutt, et lite ønske også... fra lille meg... til deg som er omsorgs-arbeider og jobber med barn, unge, voksne eller gamle husk å kjenne etter magefølelsen din. Er den jobben du utfører god nok? Kan du gjøre noe for å bedre situasjonen til pasienten din? Er denne behandlingen riktig? Ikke la deg rive med inn i et system som ikke er godt nok! Ikke la behandlingen av individer bli rutine! Og sist men ikke minst:
Vis omsorg.
Litteraturliste:
Håkonsen, Kjell Magne (2010). Innføring i psykologi. Oslo. Gyldendal Akademisk
Jeg er i full gang med sykepleiestudiet på høgskolen. Jeg strever litt med å finne min identitet, hvem er jeg egentlig nå? Kallenavnet mitt har i mange år bare vært gærningen.... føler igrunn ikke at det passer spesielt godt lenger!
I dag har vi hatt om vitenskaps metoder på skolen. Vi starta opp i det lille auditoriet men det var ikke så mange som syntes dette temaet var så spennende så etter første time satt vi kanskje igjen 15-20 stykker (vi skulle vært nærmere 90....). Alt gikk så fint, læreren pjatta i vei om deduktiv metode og å jobbe kumulativt og ja.. mye blabla.... hun gikk igjennom bruk av spørre skjemaer før hun plutselig spurte, er det noen som har vært borti sånne spørreskjemaer der noen stiller spørsmålene sånn at det blir et intervju? Hjernen min sa nei... nei... neeei.... NEIII! samtidig som hodet mitt nikket.... og før jeg viste ordet av det så så læreren på meg ja du har vært borti det ja? har du lyst til å si noe om det?.... øøøh jo det brukes jo mye i psykiatrien den metoden der, alle som kommer inn akutt blir intervjuet på den måten der. mm ja veldig spennende har du vært med på å stille spørsmål på den måten du kanskje? sa læreren.... plutselig var hjernen borte.... jeg tror den var sur på resten av kroppen så "Nå får dere klare dere selv!" føltes det som om den sa... humm stille spørsmål ja... ja jo jeg hadde vel det..... for alternativet var vel at jeg hadde blitt stilt alle disse spørsmålene... og ergo var gal... så jada det hadde jeg.... WFT???? DET er jo en reinspikke løgn! dæmmit....
Jeg må vel på et eller annet tidspunkt slutte å stappe huet inn mellom barken og veden! Det er sånne øyeblikk da jeg skulle ønske at mine evner til å holde kjeft var litt bedre utvikla. Resten av dagen gikk jo med på å lure på hvorfor... hvorFOOOR HVOORFOOOORR.... jeg absolutt måtte åpne kjeften...
Kanskje noen kjenner seg igjen? Eller er det bare jeg som får lyst til å sparke meg selv i rævva innimellom?
Medisinlista mi en gang i tiden:
(skriver ned noen av bivirkningene også og noen forklaringer på de verste ordene)
Vallergan (Døsighet)
Topimax (anoreksi, bradyfreni (langsom oppfattelsesevne), depresjon, insomnia, oppmerksomhetsproblemer, Selvmordstanker, selvmordsforsøk, hallusinasjon, psykotisk tilstand, hørselshallusinasjon, synshallusinasjon, apati, mangel på spontantale, søvnforstyrrelse, flat affekt, rastløshet, gråting, paranoia, panikkanfall, gråtkvalthet, affektlabilitet, unormale tanker, apatisk, panikkreaksjon, oppløftet sinnsstemning dysartri (problemer med å ordlegge seg), letargi (søvnlignende bevisstløshet), somnolens, irritabilitet, unormal oppførsel, aggresjon, apati, selvmordstanker, følelse av unormalhet og forstyrrelse i ganglaget)
Cipramil (Søvnighet, søvnløshet, asteni, Uro, angst, nervøsitet, konsentrasjonsforstyrrelser, unormale drømmer, apati, anoreksi, forvirring)
Topimax (anoreksi, redusert appetitt, bradyfreni, depresjon, selvmordstanker, letargi, døgnrytme søvnforstyrrelse, dårlig søvnkvalitet)
Largactil
Zeldox (sedasjon, somnolens (sykelig søvnighet), Rastløshet, Asteni (krafløshet), tretthet
Alopam (Insomnia, mareritt, aggressivitet, hallusinasjoner)
Nozinan (Sedasjon og døsighet, Apati, engstelse og endring i stemningsleie)
Imovane (Søvnighet om dagen, nedsatt stemningsleie, nedsatt oppmerksomhet, forvirring, tretthet, svimmelhet, muskelsvakhet)
Truxal (akatisi (manglende evne til å sitte stille, sterk uro),Somnolens,Søvnløshet, nervøsitet, agitasjon
Rivotril
Sobril (Insomnia, mareritt, aggressivitet, hallusinasjoner)
Catapresan (døsighet, depresjon, persepsjonsforstyrrelser (problemer med å bearbeide signaler fra syn, hørsel osv.), hallusinasjoner, mareritt)
Fra journalen: Har siden forrige opphold seponert (sluttet med) alle medikamenter. Har i løpet av oppholdet vært mer våken og tilgjengelig i miljøet i posten, gir god kontakt, kan tidvis være i godt humør og spøkefull. Tidligere mer impulsive selvskadende adferd er nå ikke lenger tydelige.
Det er rart med det... Det er nesten som om man blir litt mere våken av å ikke dopes ned altså! Men antakelig må det nok en rakettforsker eller to til for å forstå slikt, iallefall holder det IKKE med en psykiater!
Husker at jeg på den tiden der også kunne gå i dagevis uten å få tissa. Jeg tok det opp med psykiateren på avdelingen som foreslo en masse pusteteknikker og tull, sånn at jeg skulle slappe bedre av. Det var INGEN som nevnte atUrinretensjonvar en bivirkning av både vallergan, nozinan og Truxal. Kanskje visste de det ikke selv engang? Det er kanskje lett for sykepleiere på psykiatrisk å glemme at en viktig oppgave faktisk er å observere bivirkninger av medisiner. Det er klart at det er lettere for personalet å håndtere pasienter som er dopet ned på sedative medisiner. De gjør sjelden motstand, og gjør de motstand så gjør de det ikke lenge.
Hvordan klarer egentlig personalet ved sånne avdelinger å avgjøre hva som er bivirkninger og hva som er sykdom? De fleste av disse medisinene pådro jeg meg på akuttavdelinger, noe som selvfølgelig betyr at legen som foreskrev dem ikke følger meg opp i forhold til bivirkninger eller eventuelle virkninger. Når medisinene bare legges i en haug på den måten der vil den ene medisinen fort skulle motvirke den andre. Så får man medisiner mot bivirkninger... medisiner mot medisiner... Det hele føles igrunn litt meningsløst spør du meg.
Nå sist da jeg var innlagt og fikk BET behandling gikk det etterhvert opp for meg hva disse medisinene har representert for meg. De fungerte rett og slett som en unnvikelse! Om de var en unnvikelse for meg, eller en unnvikelse for personalet kan kanskje diskuteres, men for meg var valget ganske enkelt når alternativene ble satt foran meg. Jeg kuttet ut medisinene! På denne avdelingen var det ingen som kom løpende med medisiner så fort jeg var urolig, nå skulle jeg lære meg å håndtere angsten og uroen på egenhånd!
Medisiner er igrunn latskap! En quick fix som betyr minst mulig arbeid og størst mulig kortsiktig effekt. Men hvordan løser det mine problemer? Faktum er at det gjør det ikke... Problemene har vel heller en tendens til å eskalere. Jeg kjenner begynnende uro ergo må jeg ha medisin... Eller kanskje jeg bare er urolig? Kanskje det ikke er sykt? Nå må jeg lære meg hva som er sykt og hva som er normalt, hvordan skal jeg kunne kjenne det når kroppen er full av medisiner? Jeg kjenner jo ingenting!
Jeg kan jo nevne at jeg fortsatt har medisiner i dosetten min, stort sett vitaminer, men også imovane, rivotril og sobril. De ligger der og samler støv... Det er sjelden jeg tar noen av dem (bortsett fra imovanen som jeg har klart å bli avhengig av..) de ligger liksom der som en slags krykke nå. Jeg kan bruke dem som en unnvikelse hvis jeg vil. Forskjellen er at nå kan jeg velge :0)
Jeg er sliten... Jeg er sliten etter påskeferien.... rett og slett fordi den har vært helt uten struktur for meg. Uten strukturen min er jeg fortapt! i tillegg til mangel på struktur har jeg blitt utsatt for en del stress fra en gammel jobb. Nå er klokka 04:40.... Jeg skal opp «tidlig» i morgen, klokka 10, for da kommer psykisk helse.
Etter som kvelden har gått har jeg sakte men sikkert merket støyen som har økt på i hodet mitt. Dum som jeg er så rømmer jeg! Jeg tok en imovane for å få sove.... men igjen.... jeg er dum, så jeg fortsetter å rømme.
Plutselig bare MÅTTE jeg finne ut hvor jeg kunne finne Norges billigste trillebår! Jeg har surfa nettet rundt med youtube skrikende i bakgrunnen for å overdøve det indre bråket.... men så måtte jeg bare finne ut hvor jeg kunne få tak i et desiliter mål.... Etterhvert som jeg fomla meg mere og mere inn i dette har jeg nå sakt stopp! Støynivået i huet bare øker! Jeg biter tenna sammen i frustrasjon! Lårene og skuldrene verker og skriker om nåde! De er så anspente at det kjennes ut som om de kommer til å falle av.... så kommer de negative tankene innom en tur.... jeg jager dem først til helvete ut!!! Men nå er det stopp!
De negative tankene må bare komme! Jeg står her og smiler til dem! "Velkommen inn!" Sier jeg til dem, I det jeg strekker litt på skuldermuskelen som lider her på høyre side, og gaper for å strekke på kjevemusklaturen. Jeg kjenner etter... hummm de har gått sin vei? Det var et kort besøk! Jaja velkommen tilbake neste gang!
Så... Hva var det egentlig som plaga meg nå?.... Jeg er sannelig IKKE sikker. Når jeg ikke engang tør åkjenne etter hva som plager meg... Ja hvordan skal jeg kunne tåle det da? Hvis jeg doper meg ned på nozinan og truxal hver gang støynivået i hodet blir for høyt.. Hvordan skal man da kunne leve? Jeg kan ikke rømme fra hverdags-stresset lenger! Det tar alt for mye energi! Jeg må ønske stresset velkommen! Det er dette som er livet!
En dag i uka er jeg på skolen. Jeg klarer meg ganske godt på skolen både sosialt og faglig. Men jeg har nok lettere for det faglige enn for det sosiale.... Forrige gang jeg gikk på høyskole måtte jeg slutte fordi det sosiale presset ble for høyt for meg. Det innebar mye angst og ubehag for meg, så mye at jeg måtte gi meg.
Forrige gang jeg var på skolen gikk alt fint, helt til jeg kom ut i bilen for å kjøre hjem. Først da merket jeg at jeg ikke hadde tålt skoledagen så godt som jeg trodde. Mens jeg var på sykehuset jobbet jeg hardt med å identifisere unnvikelsene mine, og å jobbe med å redusere eller fjerne dem. Skolen er vel nå nesten det eneste stedet hvor jeg merker at unnvikelsen fortsatt hemmer meg litt. I timene sliter jeg voldsomt med å få med meg det som blir sakt. Spesielt hvis vi ser en film eller lignende, det får jeg ikke med meg i det hele tatt. Jeg blir bare sittende fjern, uten at jeg merker det så sklir jeg liksom bare vekk.
Og det var nok dette som skjedde sist jeg var på skolen også. Ettersom det ble så ubehagelig etterpå. Så dette er et område jeg nå må gripe fatt i og eksponere meg for. Oppgaven er da å ikke unnvike når jeg kommer hjem igjen. Altså jeg må bare sette meg ned i ro og fred og kjenne på de følelsene som skaper ubehaget. De er ikke så lette for meg å identifisere. Men det er nok mange tanker ala "åååh hvorfor sa jeg DET daaaah!!!" og "det blikket der? Hva betød det? Kanskje alle hater meg!" noe som vel er ganske normalt, jeg vil tro de fleste kan gå og kjenne seg litt dum etter at man har vært i sosiale situasjoner og irritere seg over de dummet tingene man har sakt. Det er akkurat sånn for meg også, men fordi jeg har angst for følelsene som er knyttet til de tankene, kan sånne ting vokse helt ut av proporsjoner og skape veldig store problemer for meg. Jeg er så redd for følelsene knyttet til dette at jeg ikke engang klarer å identifisere hvilken følelse det er. Så jobben nå, blir å håndtere de følelsene på en annen måte, slik at jeg tåler de litt bedre. Rett og slett fordi jeg kjenner at de kan kaste meg ut i en følelse av håpløshet og desperasjon.
Det er alle de følelsene der, de som jeg ikke håndterer som alltid skaper problemer for meg. De gjør at jeg unnviker, noe som gjør meg utslitt, og når jeg ikke kjenner på de men heller får panikk og gjør alt jeg kan for å stikke av fra dem så blir følelsene så store at de blir uhånterbare.
Så det er dette som er eksponering. Jeg skal bare ligge eller sitte og kjenne på følelsene, la de komme, ønske dem velkommen, og la dem forsvinne igjen. For disse følelsene i seg selv er ikke farlige, og min erfaring er at etterhvert som jeg får bedre oversikt over dem, så er de faktisk ikke så store og voldsomme heller! Jeg må bare tørre å la de slippe frem!
I dag har jeg testa det lokale dagsenteret! Jeg har aldri i min karriere satt min fot på et dagsenter faktisk! Jeg er nok litt fordomsfull egentlig? Jeg har tenkt at dagsentere bare er for folk helt uten liv og uten mening i tilværelsen. Et sted hvor en deppresiv gjeng samles for å deppe i kor! Dette har aldri frista meg, men da psykisk helse arbeideren som er innom her en gang i uka nevnte at de hadde snekkerverksted? Ja? da måtte jeg rett og slett teste det ut.
Så i dag har jeg vært og hilst på, det var faktisk veldig mye folk der! Gjennomsnittsalderen ligger nok et godt stykke over min alder, men senteret så allikevel ut til å være tilrettelagt for alle. Det var ganske store lokaler og selv om det lukta ?aktivitetsrom? og institusjon lang vei, var stemningen svært god. Jeg ble møtt av en trivelig gjeng og fikk en kjapp omvisning før jeg satte meg ned i en gjeng med høy hekletøyføring.
Det var faktisk veldig hyggelig! Det var muligheter for å gjøre det meste der. De hadde snekkerverksted (velutstyrt), stor stue med muligheter for måltider, og med plass til flere heklegjenger, et eget ?kunstnerrom? der det så ut til å være mer maling og den typen ting, med lim og ja? Det meste. Det gikk også rykter om en datamaskin med printer, og trådløst nett men det har jeg ikke fått testa ut enda.
Dagsenteret er åpent tre dager i uka, så på mandag stiller jeg opp med plank og skruer for da skal det snekres!
Da jeg snakket med en god venninne her for noen dager siden innså jeg at det kanskje ikke er alle som er klar over at de fleste kommuner har en egen enhet i kommunen som jobber forebyggende med mennesker med psykiske lidelser. Hvis du er blant dem som sliter med å få hverdagen til å gå rundt så kan det hende at dette teamet også kan hjelpe deg!
Det teamet som jobber i kommunen der jeg bor nå, er MYE bedre enn de andre jeg har vært borti! Det beste med dette teamet som kaller seg "psykisk helsetjeneste" er kanskje at det er det som med rette kan kalles lavterskeltilbud! Jeg tok bare en telefon til dem og de sto klare til å hjelpe meg etter en uke (de måtte ha inntaksmøte først, som bare holdes på tirsdager). De trengte ikke henvisning, de trengte ingen papirer, de trengte rett og slett bare en liten telefonsamtale fra meg!
Psykisk helsetjeneste hjelper meg med det jeg har behov for. I dag hjalp de meg med å finne frem papirer jeg trenger for å søke lån og så tok vi en tur i butikken. Forrige uke hjalp de meg med å rydde og vaske litt i huset. De kan rett og slett hjelpe med det meste! Det andre som er så fantastisk med denne tjenesten i denne kommunen er at de er ekstremt fleksible! Trenger jeg ekstra hjelp en uke så setter de av mer tid, eller kommer en ekstra tur.
Venninna mi som jeg fortalte om denne tjenesten til er dessverre ikke like heldig, hun bor i en kommune med et system som er mye mer tungrodd dessverre. Jeg har tidligere bodd i blant annet Bærum kommune før og der er det nok omtrent like tungrodd. Der måtte jeg ha henvisning og alt måtte gå igjennom det som i Bærum kommune heter ?tildelingskontoret? det var lang behandlingstid for å få innvilget søknaden, og tildelingen er veldig rigid, der var det ikke bare å ringe også kom de en ektra tur, dessverre.
Men hvis du er blant de som sitter hjemme og kjenner at det er mange ting du ikke får til, og skulle ønske du kunne få litt hjelp i hverdagen, så håper jeg du forsøker å ta en telefon til teamet i din kommune! De kan være til veldig god hjelp, og det er ikke sikkert det skal så mye til! I min kommune er de også veldig vàre på om du synes det er "flaut" eller nedverdigende å ha med deg noen i butikken, eller få noen inn i huset som skal hjelpe deg, så det tar de også hensyn til! I alle fall de jeg har vært borti da.
Neste uke skal Psykisk helsetjeneste bli med meg på dagsenteret i kommunen så jeg kan bli litt kjent der, det gleder jeg meg veldig til og lover å gi en rapport på hvordan det var der ;o)
God helg!
Jeg har blitt utfordret av http://fototess.blogg.no og resultatet ser du her!:
Så ja da må jeg vel utfordre noen andre stakarer da og det må vel bare bli:
http://madebygb.blogg.no/
http://mammanniken.blogg.no
Kan dere svare på disse spørsmålene eller?
Da er det tid for å søke plass på høyskole igjen. Jeg har gått rundt i en slags gledesrus, reis og sett på potensielle skoler og lest om studietilbud osv. Det er jo tross alt veldig spennende å skulle starte på et nytt studie og jeg gleder meg veldig! Men dessverre skulle en rådgiver få muligheten til å sette en seriøs brems på gledesrusen min og heller hive meg ut i angst og uro. Jeg tok kontakt med rådgiveren ved den skolen jeg går på nå for å få noen råd i forhold til om jeg skal søke på særskilt grunnlag eller ikke.
Hun hadde ikke så mye å komme med i forhold til spørsmålet mitt men skulle ta kontakt med et av lærestedene for å se hva de kunne anbefale. Det var jo hyggelig av henne. Da det hadde gått noen dager ringte jeg henne opp igjen. Hun hadde snakket med den andre rådgiveren men hadde fortsatt ikke noen særlig klare svar til meg. Jeg skal forsøke å søke meg inn med den såkalte 23/5 regelen noe som betyr at jeg må ha 5 års arbeidserfaring i tillegg til de fagene jeg har tatt og tar på skolen. Heldigvis har jeg jobbet så mye som frivillig i alle disse årene jeg har vært syk at jeg har klart å samle sammen nok til 5 års erfaring. Men nå lurte rådgiveren fælt... frivillig arbeide kunne vel ikke gjelde... og den attesten jeg hadde var nok ikke god nok... og så, som toppen av kransekaka lurte hun på om jeg hadde diskutert dette med studier med behandlerne mine... jaha?? Hva i granskogen har behandlerne mine med mine studier å gjøre? Blæh... og hva hadde jeg egentlig gjort de siste årene?.... nei... sykehus... humm
Jeg møtte faktisk på dette problemet sist jeg søkte på skole også. Det var en spesialskole der jeg hadde gått flere ganger tidligere. Jeg hadde måttet avbryte studiene flere ganger på grunn av innleggelser, og da jeg ringte skolen for å høre rundt noen formaliteter, sa mannen på telefonen at nje... han trodde ikke jeg kom til å få plass.. jeg hadde jo fått prøve så mange ganger før. Jeg bare kaster et spørsmål ut i luften... hvis en 24åring ikke har kunnet fullføre studiene sine fordi de i ung alder fikk kreft, og flere ganger har måttet avbryte utdannelsen sin på grunn av tilbakefall av sykdommen, tror du de ville fått et lignende svar som det jeg fikk? Du har fått prøve så mange ganger så nå kan du bare legge deg ned, dette kommer du ikke til å klare!
I det store og det hele har jo disse rådgiverne ingen rådighet over mitt liv, de har ingen reell innvirkning på hvordan det går med utdannelsen min, men jeg skulle ønske folk som sitter i sånne stillinger var sitt ansvar bevisst og at de tråkket litt varsommere. De vet nemlig ikke hvem de snakker med, jeg har ikke møtt noen av disse rådgiverne i egen person og det er ikke opp til dem å dømme meg. Om jeg har vært syk så er ikke det noe de har noe med, de skal veilede meg videre, ikke villede meg!
Og til de rådgiverne vil jeg si følgende: Jeg fullførte studiene mine forrige gang helt uten fravær og med 4,8 i snitt! Frivillig arbeid TELLER som yrkeserfaring på lik linje med betalt arbeid, og jeg har også denne gangen tenkt til å fullføre disse studiene! Det at jeg har vært syk skal ikke stoppe meg! Jeg har livet foran meg selv om dere kanskje tror noe annet!
29, Gran
Her har jeg tenkt til å blogge om å komme tilbake til livet etter en lengre innleggelse i psykiatrien.